Vi ankom Tanzania lørdag 6. oktober. Det var en helt ny verden, helt forskjellig fra Norge. Språk, kultur, lukt, temperatur, mat, kleskoder, normer og regler osv. Alt er totalt annerledes.
Huset vårt hadde overraskende god standard. Vi forventet å bo samme sted som fjorårselevene, men dette ble endret rett før vi kom. Huset fra i fjor hadde dårligere standard, men lå mye tettere opp til lokalbefolkningen. Derfor hadde vi håpet å få dette huset til tross for den mindre gode standarden. Men dette var det ikke noe å gjøre noe med, så vi gjorde det beste ut av det.
I huset har vi gasskomfyr, en liten stekovn, kjøleskap og varm dusj. Den varme dusjen har vi aldri brukt fordi vi må trykke på en bryter 30 min før vi skal dusje. Dessuten er det egentlig ganske deilig å dusje kaldt. Bare prøv det!
Søndag 7. oktober ble Døble og jeg med på å se 3. divisjons fotballkamp. Phyneous, en av lederne av CHRISC Tanzania var både trener og spiller for laget. Vi ble spurt om å være førstehjelpsteam (ikke at vi har noen spesiell erfaring) og fikk VIP-plass (en av de to benkene på “stadion”). Merkelig hvor stas det er med mzungu (hvite personer) til tross for alt det hvite har gjort i historien.
De første dagene gikk mye til å handle inn utstyr og ting til oss selv og huset i tillegg til å bli kjent med stedet og folkene. Vi var også innom CHRIS-kontoret i byen, som er nasjonalkontoret til CHRISC Tanzania.
Det ble fort et tema hva vi ville gjøre her, og vi fant fort ut at det er veldig opp til oss selv hva vi vil gjøre. Begge er blitt med i mediateamet til CHRISC, som oppdaterer både lokalsamfunnet og KRIK Norge om aktivitetene og planene til CHRISC Tanzania.
Vi ønsket også å bli trenere i ulike sporter som CHRISC driver med. Jeg skal trene 10-14årige jenter i volleyball to ganger i uka. I tillegg skal jeg en gang i uka ha noe som her kalles Fungames-trening. Fungames ligner på en vanlig Krik-trening eller gymtime. Her har vi det gøy med masse forskjellige leker. Etter det jeg har sett i Afrika, er det generelt veldig mye konkurranse her. Derfor er det godt å bare kunne leke og ha det gøy av og til.
I Tanzania snakker de swahili, og det er færre som snakker godt engelsk. Derfor prøver vi å lære oss swahili så godt vi kan og får swahili-timer et par ganger i uka. Men det er veldig utfordrende å holde treninger for barn som bare kan swahili for ikke å snakke om å ha liten andakt eller bønn.
Noe som hjelper godt på samtaler på swahili er når jeg introduserer meg som “Mangi”. Før jeg dro til Afrika, spurte jeg en tanzanianer på Hald om jeg kunne få et kallenavn på swahili. Det fikk jeg, og det ble Mangi. Da kommer latteren og spørsmålene fort når en mzungu har et tanzaniansk navn. Dessuten er det ingen som klarer uttale Bjarte her. De beste klarer å si “Bjatte”, men andre varianter er Bakfe og Bjakto.
Noe jeg la merke til tidlig er i Afrika er at religionene er veldig mye mer synlige her. Da jeg var innom et kjøpesenter hørte jeg masse kristenmusikk blant annet Hillsong. Sykt kult! Dessuten er det vanlig å male ulike versjoner av “Jesus loves you” og “With Jesus anything is possible” osv, på bilene både på engelsk og swahili. Dette kunne aldri skjedd i Norge! Rart er det! Her er det så mye mer naturlig å snakke om tro. I Norge er det vanlig å holde livssynet og troen sin for seg selv.
Her er en typisk lunsj i Tanzania. Chapati (lefsene), kjøtt, bønner, salat og ugali (hvit deiglignende masse som smaker ingenting)
Viktig å lukte på risen før man kjøper den.
Første natt med myggnetting. Tror det sier sitt…
CHRISC-voluntør med CHRISC-kontoret i bakgrunnen
Tanzania-teamet med sine kule magebelter
Bjarte i Tanzania 